En kulinarisk reise - et familieprosjekt

17. mai tale

17. mai tale

Kjære alle sammen

Det er en ære å få stå her på selveste nasjonaldagen å fortelle dere om prosjekt Norges matfat. Vi er en familie på 4 som har et prosjekt hvor vi skal spise kun norsk mat i et år. Da vi ble spurt om å komme hit i dag, ble jeg først usikker. For hva har vel matprosjektet vårt med 17. mai å gjøre. Det viser seg å være en del ting. 17. mai handler om alt vi er stolte av ved landet vårt.

Om fedrene som kjempet.
Verdiene som seiret. Om fjell, fjord og bittesmå bondegårder oppi dalsidene.

Hva med norsk mat og matkultur, er vi stolt av den? Betyr det noe om spekeskinka du spiser er fra Sunnmøre eller Spania?

17. mai

I dag er det 17. mai, en dag hvor vi samles for å gå i tog, spise god mat og heise flagget for å feire at Norge ble et fritt land. I 1814 fikk vi vår egen Grunnlov, Storting og vår egen Konge. Det ble starten på det frie, demokratiske samfunnet vi i dag er en del av. Vi er heldige i Norge som feirer nasjonaldagen vår, for det er det ikke mange land som gjør, eller kan gjøre i frihet og under demokrati. Og jeg synes det er fantastisk at vi feirer det med å gå i barnetog. Dette er unikt for Norge og en tradisjon vi må ta vare på.
Vi må ikke glemme at vi er privilegerte som har denne muligheten til å feire oss selv.

Norge i rødt, hvitt og blått

I dag synger vi ja, vi elsker dette landet og roper høyt hurra! Vi synger om det vakre landet vårt, om fjorder og fjell og fiskevær. Vi bor på Sunnmøre, den vakreste plassen på jord: sier Øyvind. Ikke så langt unna oss ligger Geiranger, selve nasjonalsymbolet. Tidligere denne uka hadde de krisemøte i Geiranger, landskapet langs Geirangerfjorden står i fare for å gro igjen og kan miste statusen som verdensarvområde.
Det som tidligere var 15 geitebønder er nå blitt 3 og de klarer ikke holde kulturlandskapet nede.

– Det er kun menneske og dyr i samspill som klarer det. Bare menneske, eller bare dyr, klarer det ikke.

Hvis ikke det bor noen innerst i Geirangerfjorden vil det gro igjen.
Hvis ingen bor i fiskeværene i Lofoten vil de gamle husene blåse bort i vær og vind.
Hvis vi ønsker et land med mangfold og et kulturlandskap. Så må det bo folk i husan.
Bor det ikke folk der, har vi ikke matproduksjon.
Og uten matproduksjon vil kulturlandskapet forsvinne.
Og med det også det vi er mest stolt av med dette landet vårt, og som vi synger om i dag.
Den vakre naturen og det åpne landskapet.

Prosjekt Norges matfat

Prosjekt Norges matfat handler om at vi ønsker forandring. Hva vi velger å spise er viktig, ikke bare for deg og din helse, men også for jorda. Hvordan skal vi dekke dagens behov uten å ødelegge for de som kommer etter oss?

Vi vil at matkulturrarven vår tas vare på.

Vi ønsker ærlig mat, bønder som leverer reine råvarer, matprodusenter som ikke legger skjul på hva produktet inneholder og hvor det kommer fra.

Vi ønsker norsk mat på norske ressurser. I Norge produserer vi kun halvparten av det vi spiser i Norge. Tilgang til mat er et av våre grunnleggende behov på lik linje med rent vann og et velfungerende helsevesen. Og et par andre ting. Som trådløst internett. Og ferjer som går når de skal, når de burde ha gått. Fordi mat skaper stabilitet og fordi sult får fram det verste i oss mennesker.

Kål, poteter og gulrot

Nå er vi inne i en ganske tung periode av prosjektet. Siste rest av vintergrønnsaker skal spises opp før vårens grønne friske grønnsaker og saftig bær er modne. Vi gleder oss!
Vi har spist mye kål, poteter og gulrot de siste månedene.
Vi er faktisk ikke så lei av det, vi er bare ganske lei av å lage mat.
For det er ikke vanskelig å leve på kun norsk mat, men det krever at all maten må lages fra bunnen av.
Vil ha spagetti til middag må vi frem med pastamaskinen, hvis vi vil ha taco må vi bake lefsene, vil vi ha med havrekjeks på tur må de bakes først. Samme med knekkebrød, frokostblanding, godteri, karameller eller ketsjup. Egentlig kunne prosjektet hett viskallageallmatfrabunnenav.

Det begynte med en full kjøkkenskuff

Da vi begynte å spinne på ideen om å spise kun norsk mat gikk jeg gjennom kjøkkenskuffene for å få en oversikt over hvilke varer vi måtte bytte ut. Jeg ble ganske sjokkert.
Av 2 fulle skuffer med tørrmat sto jeg igjen med to pakker mel fra Mylna i Volda, 1 pk. surkål og noen havrekjeks fra en liten produsent i Trøndelag.
Det var nok i dette øyeblikket at prosjektet virkelig slo rot.

Jeg var helt sikker på at melet vi spiser i Norge er norsk.
Det er det ikke.

Gi oss i dag vårt daglige brød

Hvilken råvare er den viktigste her i verden?

Olje? Gull? Gass?

Korn

Korn er den viktigste råvaren som finnes! Det vokser på alle bebodde kontinenter og brukes både til mat og dyrefôr. Det er også det mest klimavennlige vi kan spise.

Vi skal ikke slutte å importere. Vi skal ikke dyrke pasjonsfrukt eller bananer i Norge.
Men basismatvarer som korn, kjøtt og melk bør vi dyrke og produsere selv.
Basert på norske ressurser.

Det gjør vi ikke.

Vi dyrker omtrent halvparten av kornet vi trenger.
Oppdrettslaks produseres for eksport og fôres på fiskeolje fra Peru, soya fra Brasil og hvete fra Kazakhstan! Kjøttproduksjonen vår er fullstendig avhengig av import av råvarer som soya fra Brasil.

Vi er med andre ord sårbare.

Mer sårbare enn mange tror.

Med stolthet til norske råvarer

Vi ser på alle andre lands matkulturer som noe bedre enn vår egen.

Før var det vanlig å få mat fra egen gård eller nabogården. Å få tak i gode råvarer og det å spise opp maten var en selvfølge. Utfordringen i dag ligger i at vi har vokst fra hverandre.
Bonden vet ikke lenger hvem som spiser maten, og vi vet ikke hvor maten kommer fra. Når man kjenner til hverandre, føler man også et større ansvar og tilhørighet.

Norsk matkultur bygger på lokale råvarer. Vi må lære oss å være stolte av produktene våre og gi norske matprodusenter en sjanse. Vi snakker om utenlandske oster og spekeskinker med stjerner i øynene, men vi har produkter som kan måle seg med både italienske og spanske spekeskinker i verdensklasse. I Norge har vi frukt, bær og grønnsaker som har modnet i langsomt tempo og blitt fulle av smak og vitaminer. Lam med smak av fjell og kyst. Fisk, skalldyr og ikke minst klippfisk.

Matglede

Når jeg får spørsmål om hvordan prosjektet har forandret oss er stikkordet: Matglede!

Vi setter større pris på maten, for vi har gjerne måtte gjøre en jobb før den ligger på middagsbordet vårt. Vi har vært hos bonden og hentet grønnsaker, vi har dyrket selv på andelslandbruket og bonden har kommet på døra og levert mat til oss. Med prosjektet så har vi oppnådd en ny respekt for maten vi spiser og de som har produsert den.

Den vanskelige gjesten

Ikke alle skjønner hva prosjektet innebærer og jeg har fått spørsmål om vi ikke dyrker kakaobønner i Norge så mange ganger nå at jeg ikke blir overrasket lenger. Bananer, klementiner og ananas dyrkes heller ikke her til lands. Det er en selvfølge for meg, men mange tenker ikke over det.

Helle på 3 år får spise det hun vil hos andre. Vi har blitt enige om at det har ingenting å si for prosjektet at hun spiser banan i barnehagen eller sjokoladekake i bursdagsselskap. Vi synes ikke det er riktig å si nei til henne når «alle andre» får, men hjemme følger vi prosjektet.

De som virkelig tar prosjektet seriøst er Øyvind sine foreldre. De satt en hel kveld og knakk ferske hasselnøtter fra hagen så jeg skulle få «kransekakestenger» til jul. De forsyner oss med hjemmelaget saft, hermetisk frukt og lager alltid mat som vi kan spise.

«Her kommer ingenting på bordet som dere ikke kan spise!» sier svigermor og leter frem pålegg fra kjøleskapet. Er hun i tvil er det heller ingen andre som får.

Unntak

Vi har noen unntak for at prosjektet skal være gjennomførbart gjennom et helt år.
En av de er sukker; fordi vi ønsker å ta vare på frukt, bær og grønnsaker fra sommeren for å spise gjennom vinteren.
Et annet unntak som har vært mye diskutert er kaffe.
Kunne vi klart oss uten kaffe et år.
Ja!
Er vi glad for at vi har det som unntak?
Ja!
Vi er blitt den vanskelige gjesten og det er mye vi må takke nei til.
Da er det fantstsisk å takke ja til en kopp kaffe.
Kaffe er en sosial drikk som er blitt en viktig del av vår kultur, i tillegg er det meste av kaffen vi drikker i Norge brent her.
Og bare i vårt nærområde er det mange kaffebrennerier. Fosnavåg, Ålesund, Langevåg.

Vigjørtingviikkekan

Av og til har jeg lurt på om vi skulle kalt prosjektet vigjørtingviikkekan.
For dette året har vi gjort mange ting vi ikke har gjort før. J
eg har laget min egen nettside, lært meg hva instagram er ,selvom min søster mener jeg ikke bruker det på riktig måte.
Vi har laga eplesider og saudehaud for første gang og inviterte likesågodt 12 naboer på saudehaudfest.
Vi har fått 3 nye familiemedlemmer: Magda, Berit og sure Sivert.
Dette er surdeigene våre. De vil helst ha mat 2 ganger om dagen, akkurat når jeg skal levere i barnehagen og når jeg skal legge meg.
Avogtil må jeg ha litt pause så da får de stå en uke i kjølskapet. De gir oss fantastiske brød, så jeg har jo blitt litt glad i de og prøver så godt jeg kan at de skal ha det bra.

Det siste halvåret har vært lærerikt. Vi bruker mer tid på matlaging, kaster mindre mat og setter mer pris på maten. Vi har fått svar på mange ting vi lurte på om norsk mat, men langt ifra alt er oppklart. Vi gleder oss til å lete videre i norges matfat etter flere sannheter og nye matskatter.

Gratulerer med dagen! Takk for oss! Nyt dagen! Vær stolt av landet vårt, også maten!

Kommentarer

kommentar