En kulinarisk reise - et familieprosjekt

Stakkars oss

Stakkars oss

– Hvordan går det med dere, stakkars?!
Hm … stakkars oss? Tenk at vi må leve på bare norsk mat et helt år.
– Ja, det blir jo mye kål og poteter, svarer jeg.
Også er det litt vanskelig akkurat nå fordi vi er på ferie og egentlig ikke kan spise noe inne på den bensinstasjonen der.
– Nei, det kan ikke være lett det der. Det blir vel godt å bli ferdig?
Ferdig?! Hm … Rart å tenke på at vi skal bli ferdig. Lurer på om vi blir det.

Hvis vi skal spise helnorsk mat utenfor vårt eget hjem, må vi først søke på nett og leite opp steder som brenner for norsk mat. Og det er en del sånne steder, men veldig vanskelig å finne de. Så må jeg ringe på forhånd og bestille spesialmat.

Dette ga vi opp ganske fort. Vi tenker at prosjektet må handle om helt vanlige mennesker, som spiser hjemme, hos andre, på juleavslutning, overtidsmat og på restaurant. Folk som av og til må kjøpe en pølse på bensinstasjon fordi vi ikke har smurt nok brødskiver.

Jeg kan ringe hotellet en måned før vi kommer å be de bake surdeigsbrød av norsk urkorn og lage leverpostei uten krydder. Men det vil bli et mer realistisk bilde av virkeligheten hvis vi kommer på frokostbuffeten og ser hva vi kan spise. 

– Er du allergisk? Servitøren ser på meg og ser ut som han ikke skjønner hva jeg spør om.
– Mot utenlandsk mat? Nei! Jeg holder på med et prosjekt om norsk mat og lurer på om dere baker brødet selv? Og om spekeskinken er norsk?
– Åja?! 

Etter maten vil tante gjerne ha dessert og spør om de har is. Det har de og hun bestiller hjemmelaget fløteis. Jeg vil også ha. Servitøren er tilbake. På bordet foran meg står en skål med 3 kuler fløteis dynket i sjokaldesaus. Jeg ser opp.
– Kokken hadde litt sjokoladesaus på. Jeg håper det er greit? Jeg vet ikke om sjokoladen er norsk. Skal jeg spørre?
– Nei, takk, det går bra! 

Det er ikke alltid så enkelt å leve på bare norsk mat, og vi opplever mye uvitenhet. Jeg forstår de godt. Jeg tenkte heller ikke så mye på hvor maten min var produsert. Tok bare utgangspunkt i at vi produserte mye mat i Norge, og at noen har passet på at hvis det skulle bli krise i verden så vil vi klare oss.

Vi skal ikke slutte å importere, men basismatvarer som korn, kjøtt og melk bør vi dyrke og produsere selv.
Norsk kvalitetsmat produsert på lokale ressurser bør være et mål for oss alle. Vi har et ansvar for å gjøre det beste ut av våre ressurser, og samtidig forsyne oss minst mulig av verdens matfat. 

I løpet av prosjektet har vi opplevd å få et helt nytt perspektiv på mat. Vi setter større pris på maten og har fått større respekt for de som produserer den. Vår stemme betyr noe, og vi har forstått at valg vi tar i hverdagen har betydning for noen andre sitt levebrød og kulturlandskapet rundt oss. At noen produserer mat i Norge gjør at vi kan kjøre rundt i dette vakre landet i ferien og nyte spektakulære utsiktspunkt langs fjordene på Vestlandet, se Nordsjøen når vi suser nedover Jæren, eller ta ferje ut til den ytterste øy i Lofoten. Fordi det bor folk der og kultiverer jorda, og det ønsker vi at de skal fortsette med.

Så nei, det er absolutt ikke synd på oss. Vi lever i beste velgående, og spiser nok bedre enn vi noengang har gjort. Når prosjektet er over er det noen matvarer, som vi har savnet, som vil komme tilbake i skuffer og skap. Mange endringer vi har gjort kommer vi likevel til å ta med oss videre i hverdagen.

Kommentarer

kommentar