En kulinarisk reise - et familieprosjekt

Norsk mat langs landeveien

Norsk mat langs landeveien

Det har vært stille lenge fra denne kanten; jobb, sommerferie og familieliv tar sin tid. Vi kan forsikre dere om at vi lever i beste velgående og at vi fortsatt spiser norsk kost. I sommer har vi vært ute på eventyr langs landeveien på jakt etter norsk mat. Det er ikke så lett, og med to små barn i baksetet er det egentlig ikke vi som bestemmer når vi skal stoppe.

Veghanen

Vi har testet hanen.no som reklamerer med at de «viser vei til Norges bygdeperler». Veghaneskiltet 650.40 er en del av Vegvesenets serviceskiltordning og skal gi de veifarende en indikasjon på at man her kan finne et tilbud innen gårdsmat og bygdeturisme. Vi synes hanen.no er en bra nettside å bruke for å finne frem til matattraksjoner, men er litt skuffet over omfanget. Potensialet er stort, men mange spisesteder og lokalmatbutikker er ikke medlem av hanen, og jeg ender ofte opp med å lete opp hvor vi skal stoppe på andre måter.

Hvor skal vi stoppe å spise?

Vi er på biltur og bak i bilen er det stille. Helle ser på film og Levi sover. Vi nærmer oss Lom og har lyst til å stoppe på bakeriet for å kjøpe mat. Når vi passerer det kjente håndverksbakeriet sover Levi fortsatt, så vi kjører videre.
10 minutter senere …
– MAMMA, jeg må tisse! NÅÅÅÅ! Maaaaamma!
– Jada, vi skal finne en plass å stoppe. Bare ikke rop så høyt, du vekker lillebroren din!
– OWÆÆÆÆH!
For seint, vi stopper i en busslomme. Storesøster får tisse og lillebror får ny bleie. Da er jakten på et spisested for alvor i gang. Etter noen mil, angrer vi veldig på at vi ikke stoppet i Lom. Vi kjører forbi et par veikroer og bensinstasjoner, men jeg sitter med nesa nedi et kart på telefonen og lover at vi snart nærmer oss en «hane»
– Mamma, jeg er sulten!
– Ja, da, ikke langt igjen nå!
Plutselig får jeg øye på et brunt haneskilt
– Der! Øyvind, her er det! Inn der!
På et skilt står det «localfood»
– Hurra! Her kan vi spise!

Ikke imponert

Vi fikk helt ok mat, men det er ikke sikkert vi gidder å stoppe der igjen. Og det er veldig trist, for det er en gjenganger. Vi er ikke imponert over det som serveres langs den norske landeveien. Det finnes en del gode spisesteder, men man skal ha litt flaks for å finne de, og dessverre er det litt for mange av de middelmådige. Og da skjønner jeg godt at mange like godt stopper på bensinstasjon og spiser pølse.

Vi står og ser på en meny på en kafé i en liten bygd en plass på vestlandet. Det er en gammel sveitservilla og alt er perfekt fra bekledningen til servitørene, til lampene på veggen. Dessverre lever ikke maten opp til forventingene.

Jeg kan se utifra menyen og restauranten at det har vært bra en gang, men at de som har utformet menyen er fraværende, og i stedet står unge sommervikarer på kjøkkenet og gjør sitt beste. Det gjenspeiles i det vi får servert på tallerkenen, og kunnskapsmangelen til de som står bak disken. Når salaten, som ifølge servitøren er norsk, i hovedsak består av hermetisk mais og ananas, må jeg innrømme at jeg blir ganske skuffet.

Hvor er kokken?

Norge skriker etter faglærte kokker, men lave lønninger og ukurante arbeidstider skremmer vekk søkere. Unge kokker forsvinner ut av bransjen altfor tidlig, inkludert meg selv, som har rømt restaurantbransjen og satset på livet som nordsjøkokk.

Her har vi virkelig en jobb å gjøre. Hvis vi skal ha en levende norsk matkultur hvor vi utnytter norske råvarer på best mulig måte må vi også ha flere kokker.

Kommentarer

kommentar