En kulinarisk reise - et familieprosjekt

Stikkord: utfordringer

La oss snakke litt om matsvinn

La oss snakke litt om matsvinn

Det hjelper ikke å sende en tørr brødskive til mennesker som sulter, men når 1/3 av all mat som produseres i verden ender på søppeldynga, påvirker det ressursfordelingen i verden. Alle kan bidra til å redusere matsvinnet. Det skal bare noen enkle grep til for at du kan spare både miljø og lommebok.

Et år uten sjokolade

Et år uten sjokolade

11 måneder har gått uten en bit sjokolade, og det er bare å innrømme det:
Det er hardt!

Norsk mat langs landeveien

Norsk mat langs landeveien

Det har vært stille lenge fra denne kanten; jobb, sommerferie og familieliv tar sin tid. Vi kan forsikre dere om at vi lever i beste velgående og at vi fortsatt spiser norsk kost. I sommer har vi vært ute på eventyr langs landeveien på jakt etter norsk mat. Det er ikke så lett, og med to små barn i baksetet er det egentlig ikke vi som bestemmer når vi skal stoppe.

Veghanen

Vi har testet hanen.no som reklamerer med at de “viser vei til Norges bygdeperler”. Veghaneskiltet 650.40 er en del av Vegvesenets serviceskiltordning og skal gi de veifarende en indikasjon på at man her kan finne et tilbud innen gårdsmat og bygdeturisme. Vi synes hanen.no er en bra nettside å bruke for å finne frem til matattraksjoner, men er litt skuffet over omfanget. Potensialet er stort, men mange spisesteder og lokalmatbutikker er ikke medlem av hanen, og jeg ender ofte opp med å lete opp hvor vi skal stoppe på andre måter.

Hvor skal vi stoppe å spise?

Vi er på biltur og bak i bilen er det stille. Helle ser på film og Levi sover. Vi nærmer oss Lom og har lyst til å stoppe på bakeriet for å kjøpe mat. Når vi passerer det kjente håndverksbakeriet sover Levi fortsatt, så vi kjører videre.
10 minutter senere …
– MAMMA, jeg må tisse! NÅÅÅÅ! Maaaaamma!
– Jada, vi skal finne en plass å stoppe. Bare ikke rop så høyt, du vekker lillebroren din!
– OWÆÆÆÆH!
For seint, vi stopper i en busslomme. Storesøster får tisse og lillebror får ny bleie. Da er jakten på et spisested for alvor i gang. Etter noen mil, angrer vi veldig på at vi ikke stoppet i Lom. Vi kjører forbi et par veikroer og bensinstasjoner, men jeg sitter med nesa nedi et kart på telefonen og lover at vi snart nærmer oss en “hane”
– Mamma, jeg er sulten!
– Ja, da, ikke langt igjen nå!
Plutselig får jeg øye på et brunt haneskilt
– Der! Øyvind, her er det! Inn der!
På et skilt står det “localfood”
– Hurra! Her kan vi spise!

Ikke imponert

Vi fikk helt ok mat, men det er ikke sikkert vi gidder å stoppe der igjen. Og det er veldig trist, for det er en gjenganger. Vi er ikke imponert over det som serveres langs den norske landeveien. Det finnes en del gode spisesteder, men man skal ha litt flaks for å finne de, og dessverre er det litt for mange av de middelmådige. Og da skjønner jeg godt at mange like godt stopper på bensinstasjon og spiser pølse.

Vi står og ser på en meny på en kafé i en liten bygd en plass på vestlandet. Det er en gammel sveitservilla og alt er perfekt fra bekledningen til servitørene, til lampene på veggen. Dessverre lever ikke maten opp til forventingene.

Jeg kan se utifra menyen og restauranten at det har vært bra en gang, men at de som har utformet menyen er fraværende, og i stedet står unge sommervikarer på kjøkkenet og gjør sitt beste. Det gjenspeiles i det vi får servert på tallerkenen, og kunnskapsmangelen til de som står bak disken. Når salaten, som ifølge servitøren er norsk, i hovedsak består av hermetisk mais og ananas, må jeg innrømme at jeg blir ganske skuffet.

Hvor er kokken?

Norge skriker etter faglærte kokker, men lave lønninger og ukurante arbeidstider skremmer vekk søkere. Unge kokker forsvinner ut av bransjen altfor tidlig, inkludert meg selv, som har rømt restaurantbransjen og satset på livet som nordsjøkokk.

Her har vi virkelig en jobb å gjøre. Hvis vi skal ha en levende norsk matkultur hvor vi utnytter norske råvarer på best mulig måte må vi også ha flere kokker.

Stakkars oss

Stakkars oss

– Hvordan går det med dere, stakkars?! Hm … stakkars oss? Tenk at vi må leve på bare norsk mat et helt år. – Ja, det blir jo mye kål og poteter, svarer jeg. Også er det litt vanskelig akkurat nå fordi vi er på […]

Reisebrev fra nordsjøen

Reisebrev fra nordsjøen

Jeg er akkurat kommet ombord på en boliplattform i Nordsjøen, her skal jeg være i 14 dager og kokkelere til de vel 350 menneskene som bor og jobber her. Jeg blir presentert for min medsammensvorne for de neste 2 ukene. Han heter Asbjørn, forteller at […]

Tomater med dårlig rykte

Tomater med dårlig rykte

Vi går gjennom frukt- og grønnsaksavdelingen i butikken.
– Kan vi kjøpe appelsiner mamma?
– Nei, ikke i dag.
– Druer da?
– Eh … nei!
– Se mamma, blåbær, kan jeg få blåbær? Vær så snill??
– Nei, de er ikke norske. Vi kan heller lage smoothie når vi kommer hjem. Vi har blåbær i fryseren.
Helle ser opp på meg med spørrende øyne?
– Er bananene norske da mamma?
Det skjærer i hjertet mitt å nekte 3-åringen fersk frukt! Så får jeg øye på norske cherrytomater og miniagurker, og plukker med meg en pakke av hver.
Jubelen er stor i bilen på vei hjem fra butikken.

En stor del av prosjektet er å spise etter sesong. Jeg har ikke kjøpt tomater tidligere for jeg synes de hører sommeren til. Når det er 2 grader og sludd ute føles det derfor feil å spise tomater, selv om de er norske. Tomaten er også kjent for å være en klimaversting, men er den egentlig så ille som den blir fremstilt?

Tomater med dårlig rykte

Er det bærekraftig å dyrke tomater om vinteren i Norge?
Det produseres både norske tomater og agurker gjennom vinteren. I følge Norsk gartnerforbund hadde norsk tomatproduksjon i 2016 et utslipp på 2,16 kg CO2 pr. kg tomat. Til sammenligning har tomatproduksjonen i Spania et utslipp på 0,3–0,4 og Nederland 2,8.

Foto: Matmerk

Samme type veksthus i Nederland

I norske butikker vil du i hovedsak finne spanske tomater om vinteren og nederlandske tomater om sommeren. Nederlandske tomater er dyrket i samme type veksthus som i Norge, men der vi bruker fornybar energi som vannkraft bruker de utelukkende naturgass.

Spanske tomater

Tomatproduksjonen i Spania foregår i den tørre sørøstlige delen av landet, særlig Almería. Store areal dekket med drivhus bruker enorme mengder vann, mens områdene rundt er preget av langvarig tørke.  Vann er en knapphetsressurs mange steder og forbruk av vann til landbruksproduksjon i tørre områder kan ha store konsekvenser for drikkevann og naturen.

Foto: Almería, også kalt plasthavet fra satellittfoto/ Wikipedia

Innovativ tomatproduksjon

Det har skjedd mye de siste årene i norsk tomatproduksjon. Veksthusene har blitt modernisert; et av de store gartneriene bruker overskuddsvarme fra et meieri som ligger vegg i vegg og flere bedrifter har startet produksjon med norsk vannkraft.

De gunstigste er drivhusene som bruker vekstlys av norsk vannkraft og noe naturgass. Dette gir høye avlinger pr. m2 og et utslipp på kun 0,81 CO2. Dette er litt over spansk nivå, men da er ikke vannmangel og tørke i Spania tatt med i beregningen.

Norge flommer over av fornybar energi som biobrensel og vann, og all gassen kan enkelt fases ut til fordel for fornybare kilder på sikt.

Foto: Matmerk/Wiig Gartneri på Jæren får all CO2 fra Tine. I tillegg kjøper de spillvann, som med en temperatur på 55 grader brukes i 320 km med varmerør i hele miljøgartneriet. Når varmen er tatt ut fra vannet sendes det tilbake til Tine som bruker det på ny i sine varmepumper.

Bærekraft er mer enn miljø

Det dårlige ryktet til tomaten er altså kun basert på globale klimaeffekter. Det er ikke tatt hensyn til miljøpåvirkninger som bl.a. overgjødsling og forsuring, eller at vi bruker veldig lite sprøytemidler i Norge.
Vi har også rikelig tilgang på vann, som betyr at vannforbruket til tomatproduksjon har lite eller ingen betydning for mennesker og naturen.

Sammenlikningen mellom kortreist og importert mat blir for enkel hvis man kun fokuserer på klimaeffekt og kun på vintersesongen. Norsk tomatproduksjon er innovativ, bærekraftig og skaper mange arbeidsplasser. Her i huset spiser vi norske tomater året gjennom, men kun hermetiserte tomater i vinterhalvåret. Heretter blir det også ferske tomater til glede for store og små.

Norsk påske

Norsk påske

Norsk påske er en salig blanding av tradisjoner. Påsketradisjonene våre er hentet fra ulike religioner og fra ulike tider. Påskeegget er egentlig en gammel hedensk tradisjon som symboliserer fruktbarhet, mens påskelammet opprinnelig er en del av den jødiske påskefeiringen. Fra blodpudding til påskelam Før handlet norsk […]

Hvilken ost velger du?

Hvilken ost velger du?

De ligger på rekke og rad i ostedisken Blå castello, Gorgonzola, Norzola, men hvor kommer de fra? Og hva tilbehør velger du til ostefatet? Speltkjeks fra Sætre eller flatbrød fra Rørosbakeriet. Appelsinmarmelade eller lokalprodusert honning. Valget ditt har mye å si. Hvem får din stemme? […]

Hvilken melk skal vi velge?

Hvilken melk skal vi velge?

Vi er opptatt av å ta de rette valgene, at pengene går til de som produserer mat nærmest oss og at veien mellom produsent og forbruker er kortest mulig. Hver dag tar vi valg som vi mener er de riktige, men det er ikke alltid så lett. Melk er en sak som har opptatt oss i lengre tid.

Q-Meieriene anklager Tine for kopiering

For noen år siden fikk jeg høre at Tine kjøpte opp hylleplass for å presse “småprodusenter” som Q-meieriene og Synnøve ut. De hadde også drevet med kopiering av innovativ emballasje og produkter. Jeg ble sint og betemte meg for aldri å kjøpe noe fra Tine igjen. Så en stund seinere ble det diskutert melk igjen og jeg ble denne gangen overbevist om at Tine var det rette valget. Tine blir fremstilt som et gigantisk monopol som misbruker makt. Hvis Tine blir borte får vi riktignok friere konkurranse, men vi blir også utsatt for en helt annen type makt. Vi risikerer å bli tilbudt melk som er holdbar til kartongen råtner og melkebonden som pleier kulturlandskapet i distrikts-Norge vil forsvinne.

Q-meieriene vs. Tine

På nett diskuteres det side opp og side ned i kvinneguiden, donaldforum (?), dagens næringsliv, vg, aftenposten, nationen osv. Det er visst ikke bare meg som er forvirret i denne saken. Vi er opptatte av å støtte den riktige siden, men det ser ut som om det ikke er så lett å orientere seg i jungelen av rykter og anklagelser. Jo mer jeg leser jo mer forvirret blir jeg. Én artikkel hyller Tine og den neste Q-meieriene. Jeg gir opp, orker ikke, vi fortsetter å drikke melk og tenker ikke noe mer på det før det nærmer seg 1.november 2016. Dagen er kommet og vi skal spise norsk mat i et helt år. Så kortreist som mulig!

Rørosmelk med svensk logo?

Hva med melka, skal vi prøve å få tak i melk fra nærmeste bonde?
Nei, det er sikkert ikke lov.
Det må bli Tine. Det er de som henter melk her i distriktet.
Eller Rørosmeieriet, de er jo minst, tror jeg! De utgir seg ihvertfall for å være det.
Vi oppdager vi at Rørosmeieriet har fått et svensk logo på kartongen. Änglamark!
Hæ? Vi kan jo ikke drikke svensk melk!
Hva med Q-meieriene? De holder til på sørvestlandet og da er vi ihvertfall i riktig landsdel.

 

Hvilken melk skal vi så velge?

Skal vi gå for det minste, nærmeste eller det økologiske, eller de som kjører ut på den ytterste av de ytterste øyer for å hente melk? Hva med Rørosmeieriet? Jeg har funnet ut at de ikke er i nærheten av de andre meieriene i Norge i omsetning – de er bittesmå med bare 40 ansatte. De har vunnet mange priser, bl.a. for Tjukkmjølk fra Røros; første produkt i Norge som fikk Beskyttet geografisk betegnelse.

Historien om fire bønder på Røros som starter opp igjen produksjon etter at Tine la ned meieriet fenger. De har jobbet seg opp ved og satse på historiske produkter som Tjukkmjølk og Skjørost.
Heldigvis finner jeg også dette: “All Coop Änglamark melk tappes av Rørosmeieriet og kommer fra norske kyr. – Coop har virkelig tatt en aktiv rolle i å øke anvendelsen av norsk økomelk”.

Rørosmeieriet, Q eller Tine?

Hva blir da konklusjonen? Vi heier på lille Rørosmeieriet som satser på bærekraftig og økologisk melkeproduksjon. Vi mener Q-meieriene gjør noe viktig, de tør å satse, utfordrer og er innovative, men først og fremst støtter vi Tine som er et samvirke av bønder som på en imponerende måte har klart å organisere melkedistribusjon i et langstrakt land. Dette er en institusjon som Norge bør være meget stolte av. Vi kjøper melka vår fra Tine!

Fakta

  • Rørosmeieriet har rundt 40 ansatte og hadde i 2014 en omsetning på 71,5 millioner kroner.
  • Q-meieriene, eid av Kavli, har 370 ansatte i Norge og en omsetning i 2014 på ca 1,6 milliarder kroner. Produktene kommer fra deres to meierier på Jæren og i Gausdal. Totalt leverer ca. 400 bønder melk til meieriene.
  • Tine meierisamvirke eies av omlag 12 000 melkeprodusenter og har om lag 5 400 medarbeidere sysselsatt i hovedorganisasjonen og de fem heleide regionale døtrene. De har en årlig omsetning på ca. 15 milliarder.

Kilde: melk.no

Nytt år, nye muligheter

Nytt år, nye muligheter

Det ligger en helnorsk jul bak oss hvor vi har fråtset i norsk mat, men nå er pinnekjøtt og juleribba fortært. De to første månedene av prosjektet er unnagjort og hva føler vi egentlig nå? Vi har surfet på en bølge av friskt pågangsmot etter prosjektstart, […]